En god lesedag

I går var en god lesedag. Jeg avsluttet en lydbok jeg har holdt på med i over en måned (mer om det senere...), jeg leste ut en bok jeg såvidt begynte på i forgårs, jeg leste et drama i sin helhet og jeg leste meg et godt stykke inn i en roman. Fire bøker på en dag, med andre ord. Ikke akkurat hverdagskost.

I en og samme person av John Irving
Det er ikke deg det er noe galt med, det er meg. Jeg liker ikke lydbøker. Det går for sakte og jeg kan ikke bla tilbake ("hmm, hvem var nå den fyren egentlig?"*bla*), bare for å nevne noe. Jeg er heller ikke overvettes begeistret for bøker med jeg-forteller. Hovedregelen er at jeg ikke liker slike bøker, det skal MYE til for at de faller i smak.

Det var omstendighetene. Så var det boken. Den er en oppvekstroman fortalt av Bill, som er en tilårskommen, bifil forfatter som på sine eldre dager har flyttet hjem og underviser deltid på skolen han selv var elev ved. Faren hans, som han aldri kjente, er familiens hemmelighet, det viser seg at han er bifil/homoseksuell/transkjønnet/noe i den dur. Morfaren hans liker å kle seg i dameklær og er kanskje litt bi, han og. Bibliotekaren Ms Frost, hans første kjærlighet, er transkjønnet, eller transseksuell, som er det samtidige begrepet.

Jeg liker deler av boken. Jeg liker de delene hvor Bill forteller om oppveksten sin og skolegangen i First Sister. Jeg liker de delene som omhandler 80-tallets aids-epidemi blant homoseksuelle i USA. Men det blir for mye meg-meg-meg, og for ensidig. Det dreier seg om sex og tenningsmønstre hele tiden, eller iallfall i så store deler av boken at det føles slik. Den siste halvdelen av boka ventet jeg bare på at den skulle ta slutt.

Dette var ei bok jeg gledet meg til å lese. Jeg visste hva den skulle handle om og så fram til å gå løs på den. Tilfeldighetene(jeg skulle kjøre et langt stykke, - 10 timer alene i bil) gjorde at det passet å låne lydboken på biblioteket. Jeg ser ikke bort fra at jeg ville likt boken bedre om jeg hadde lest den selv istedenfor å få den lest for meg. Jeg synes språket kommer mer til sin rett når man kan lese i eget tempo, stoppe opp, smake på formuleringer, skumme gjennom kjedelige passasjer.

Boka: Lånt på det lokale biblioteket.

Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen
I tilfelle noen av de jeg skal diskutere denne med om en måneds tid ramler innom her, så får jeg vente med å kommentere denne.

Boka: Kjøpt på salg på ARK.

Chet spiller ikke her av Lars Saabye Christensen
Dette er et drama, ikke akkurat noe jeg leser mye av. Chet spiller ikke her er likevel et leservennlig drama, da "FORFATTEREN" forteller mye som ellers ligger mellom linjene. Jeg er faktisk usikker på om "FORFATTEREN"er sideteksten, sceneanvisningene, eller om det er replikker tiltenkt en forteller på scenen. Til å begynne med tenkte jeg det var sceneanvisninger, men i et mer muntlig språk og med en helt annerledes tone enn man er vant til. Etterhvert la jeg merke til at det kom informasjon fra "FORFATTEREN" som var vesentlig for handlingen, så da er jeg vel ikke så usikker likevel, "FORFATTEREN" må nok komme til orde på scenen i form av en skikkelse eller en høyttalerstemme. Dramaet har få skuespillere på scenen, men noe av handlingen blir presentert som filmsnutter. Dette dreier seg i hovedsak om Daniels minner.

Dramaet handler om musikeren Daniel, som forelsket seg i musikken til Chet Baker som guttunge og som fikk sin første sax i bursdagsgave som 12-åring. Handlingen utspiller seg 2,5 time etter at Daniel har falt død om på scenen. Han forteller om sitt musikerliv, jakten på den fullkomne tonen, og det kommer også fram at denne jakten, og musikerlivet, er tøft for kroppen og vanskelig lar seg kombinere med familielivet. Slik jeg oppfatter det er det en sår undertone i hele dramaet. Jeg kunne veldig godt tenkt meg å se det på scenen.